18 May

Om sosialt entreprenørskap og offentlig innovasjon

Lyspære i hånd

Den sosiale entreprenøren ser et uløst problem eller en utsatt målgruppe og bestemmer seg for å bli en aktiv del av løsningen.

Innspill til Drømmeløftet av Katinka Greve Leiner, på vegne av  Ferd og SoCentral

Den effektive velferdsstaten

Den norske velferdsstaten sikrer befolkningen vår en grunnleggende trygghet som er avgjørende for Norges utvikling.  De fleste av oss er opptatt av å beholde velferdsstaten som et sterkt springbrett for Norges befolkning og bedrifter også de neste tiårene.

Dette gjør vi best ved at det offentlige har tilbud og tjenester som oppfattes som relevante og viktige for befolkningen. I tillegg må vi kjenne på en grunnleggende tillit til at tjenestene leveres til de som trenger det på en god måte, effektivt og med god nok kvalitet over tid.

Norge er kjent for å ha en god offentlig forvaltning, mer nyskapende og effektiv enn i mange andre land. Samtidig øker imidlertid innovasjonstakten stadig, og gårsdagens tjenester og teknologi går stadig fortere ut på dato.  Dette har gjort at man i det private markedet de siste 15 årene har blitt stadig mer opptatt av nyskaping og begrepet innovasjon; det å finne på nye, bedre produkter eller mer effektive måter å gjøre ting på, og få satt disse ut i livet.

”Innover eller dø” har vært mantraet innen stadig flere områder av industri og næringsliv. Hvis du ikke fornyer deg vil markedet om kort tid finne andre tilbydere som kan konkurrere deg ut, fordi du har et mer spennende produkt eller leverer det på bedre måter.

Dette tempoet i produkter og tjenester som leveres i det kommersielle markedet påvirker hvordan befolkningen ser på verden rundt seg, og hva vi forventer fra produkter og tjenester vi omgir oss med. Den nesten uendelige tilgangen på informasjon via internett gjør det også enklere å finne frem til de forskjellige tilbudene og løsningene som finnes, internasjonalt og nasjonalt.

Dersom noe ikke oppfattes som bra nok ser vi oss rundt etter neste versjon, eller en bedre erstatning. Effekten ser vi ved stadige oppslag i media om alt vi mener ikke fungerer godt nok og hva vi vil ha i stedet for.

Krav til kvalitet og nytenking

I denne situasjonen skal altså den norske kommunen levere sine tilbud og tjenester til sin befolkning. Dette er en stadig mer krevende brukergruppe, med et tilsynelatende uendelig behov, bevisste pårørende og kontinuerlig deling av informasjon og opplevelser på nett. Det sier seg selv at kravet til kvalitet og nytenking vil være sterkt økende, også mot det offentlige.

Store kommersielle og internasjonale aktører opplevde på samme måte for noen tiår siden at det å være nyskapende ble stadig mer krevende. De la større press på egne FoU-avdelinger, men opplevde at resultatet stadig oftere ble produkter som ikke slo an, fordi de ikke hadde skjønt markedet eller var for sent ute med den nye løsningen.

I denne situasjonen oppsto begrepet ”åpen innovasjon”. Bedriftene sluttet å stole på egne FoU-avdelinger, de mest radikale la dem rett og slett ned. I stedet for snudde man på tankegangen og gikk ut til eksisterende eller ønskede kunder og spurte dem hvilke behov de hadde og hvilke forbedringer de ville se. De aller dyktigste observerte kundenes vaner og preferanser og fant behov de selv ikke ante at de hadde.

I de beste offentlige tjenestene kan vi se elementer av det samme.  Da skatteetaten lanserte ny levering av selvangivelsen vår ved rett og slett å la være å klage på den de alt hadde fylt ut, fikk flere av oss oppfylt et ønske vi ikke visste vi hadde. Det inngir respekt. Muligheten til å være så tett på bruker-/kundebehovene og ha ressursene, tryggheten og kunnskapen til å drive offensiv nyskaping er imidlertid i beste fall ujevnt fordelt i det offentlige i dag. Flere etater, sektorer og kommuner har så trange rammer at evnen til og rommet for nyskaping kjennes minimal.

Innovasjon og entreprenørskap er nødvendig

En bevisst satsing på innovasjon og entreprenørskap i og inn mot det offentlige, både på statlig og kommunalt nivå er avgjørende for å sikre en fortsatt velfungerende offentlig sektor og en sterk velferdsstat i de neste tiårene. Vi trenger en offentlig sektor som kjenner sine brukere/borgere og har en så tett dialog med dem at de merker behovet for å justere eller radikalt fornye tjenesten. Dette må gjøres for at tjenestene fortsatt skal oppleves som relevante, viktige og effektive. En slik opplevelse sikrer støtte fra befolkningen og ikke minst en betalingsvillighet via skatt.

Det offentlige er også under et stadig press økonomisk, med forventninger til nye tjenester og innsats på nye, utfordrende områder. Inntektene øker sjelden i takt med forventningene, og den eneste måten å svare bedre på forventningene på er ved å stadig levere mer effektivt. Eller å tørre å tenke radikalt, med større endringer i måten man løser de offentlige oppgavene på.

I mange av dagens offentlige hjelpesystemer har vi blitt svært gode på å levere tjenester til svært mange på en effektiv måte. De offentlige systemene har også blitt stadig mer profesjonelle på å måle sin egen effektivitet. New Public Management og andre systemer for hvordan offentlig sektor skal styres effektivt har de siste årene fått godt innpass i de fleste offentlige etater.

Stadig flere land i Europa får nå diskusjoner om hvorvidt de offentlige systemene kan ha blitt for store og byråkratiske, og at de til har glemt underveis å spørre seg om hvorfor de er til. Og om alt det de måler av egen effektivitet og leveranse faktisk bidrar til det opprinnelige målet? (Det å være effektiv er som kjent uheldig dersom du gjør feil ting 😉

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp i Danmark vi ser mange nye løsninger dukke opp på den sosial sektoren, i en tid der de må kutte sterkt i offentlige kostnader og er nødt til å gå nye veier.  Man har også politisk vært tydelig på at regelrytteriet må løses opp, det må bli større rom for individuelle løsninger og det å bruke hodet – også i det offentlige og innenfor et regelverk.

Offentlig ansatte både der og her hjemme er oppdratt til å levere uten feil og i tråd med vedtatte retningslinjer og regler. For å sikre likhet og rettferdighet uavhengig av landsdel, kjønnsdel og andre forskjeller. Når disse offentlige systemene i tillegg blir svært store, får mange ansatte og mange nivåer av ledere, blir det stadig vanskeligere å gjennomføre raske endringer.  I alle fall på den måten vårt relativt ferske informasjonssamfunn krever; nedenfra og opp, fra de man skal hjelpe og innover i systemene – ut fra endrede behov og muligheter i møtet med brukerne der ute.

Det offentlige i Norge har en stor grad av høyt utdannede og engasjerte ansatte, som i alt for liten grad får være med på å utvikle den tjenesten de selv leverer. Mange spør seg om hvordan de kan påvirke egen arbeidssituasjon og dem de tross alt er der for. I denne situasjonen dukker de sosiale entreprenørene opp.

Hva er egentlig en sosial entreprenør

Hva gjør de sosiale entreprenørene? De ser et uløst problem eller en utsatt målgruppe og bestemmer seg for å bli en aktiv del av løsningen. De tar personlig tak i utfordringen og bygger en ny løsning, et produkt eller en tjeneste som bidrar positivt til sosial endring. De kan komme fra offentlig sektor, ha jobbet privat innen området eller selv være berørt av problemet. Bakgrunn, alder og personlighet varierer veldig.

Utfordringen ved å håndtere de sosiale entreprenørene fra politisk eller offentlig ståsted er imidlertid at de er svært vanskelige å sette i bås. Diskusjonene om den rette definisjonen går høyt på internett, og det er mange gråsoner hvor det ikke er så lett å skille mellom en vanlig entreprenør og en sosial entreprenør. Den ene kan ha bestemt seg for å skape seg en forretningsorientert virksomhet innen sosial sektor (for eksempel et barnevernstiltak), den andre vil løse et sosialt problem og bruker forretningsmessige metoder for å gi løsningen økonomisk bærekraft (fritidstilbud til utsatte barn, betalt av Barnevernet).

Det kan derfor i praktisk politikk og fra kommunens side være en utfordring å se hvordan de sosiale entreprenørene kan tas med blant tjenesteleverandørene og i utviklingsarbeidet. De kan være organisert som en medlemsorganisasjon, et ideelt aksjeselskap, en ideell stiftelse eller som en vanlig bedrift. Kjernen er at det som driver dem videre er ønsket om å skape sosial forandring, og stadig bedre løsninger.  Derfor må kommunen klare å ta dem med i betraktning i mange forskjellige sammenhenger, i alt fra profesjonelle anbudsprosesser og åpne møter til interne utviklingsseminarer.

Hvorfor sosiale entreprenører

Det er viktig for stat og kommune å være tydelig på hvorfor man ønsker å satse på det sosiale entreprenørskapet. Det offentlige trenger alle gode krefter og kreative sjeler i innsatsen for å løse de sosiale utfordringene som alltid vil finnes i et samfunn. I en omskiftelig hverdag må det hele tiden skapes nye og bedre løsninger, tilpasset skiftende målgrupper med stadig nye utfordringer.

Sosiale entreprenører vil oppstå der det sosiale sikkerhetsnettet ikke fungerer optimalt. Eller der det oppstår nye muligheter for samfunnet og innbyggerne. Det kan være på grunn av nye behov eller at det åpner seg muligheter, ny teknologi eller bare nye måter å løse eldgamle behov på. Der vil det kunne dukke opp mennesker som ikke vil sitte passive og se på at muligheter forsvinner, at et menneskelig potensial ikke brukes eller at noen har det vondt. Slik skapes brennende sosiale entreprenører, og slik kan de også fungere som varslere for kvaliteten på det offentliges egne tjenester og ubrukte muligheter.

Ikke alle sosiale entreprenører vil imidlertid ha funnet en faktisk bedre metode, uansett hvor hardt de selv tror det. De vil imidlertid uansett representerer et viktig laboratorium for det offentlige å følge med i. Med oppmuntring og noe støtte vil de kunne bidra til en levende og åpen dialog om innhold og kvalitet på det offentliges tjenester. Og iblant treffe blink på å komme opp med virkelig radikale nyskapende løsninger. Mange av disse vil kunne leve godt i regi av entreprenøren selv, men enkelte vil kunne løftes inn i det offentlige og bidra til fornyelse av offentlige tilbud og tjenester.

Verdien av å støtte opp om sosiale entreprenører får det offentlige virkelig uttelling for først i det øyeblikk man har systemer og ansatte som tør å åpne seg og virkelig være med på å utvikle egne løsninger i dialog med omverden. Omverden er både brukere, borgere, berørte, pårørende, frivillige, entreprenører, kollegaer, bedrifter og andre.

Den innovative stat og kommune henger derfor uløselig sammen med de sosiale entreprenørene. Som politiker kan man ikke kan vedta å bli innovative og dermed være det. Å gjøre en kommune eller etat innovativ vil kreve målrettet og kontinuerlig innsats.  Og det vil være en innsats som kaster godt av seg. Det vil sikre at innbyggerne er mer fornøyde med de tjenestene som tilbys, og det vil utvikle et tjenestetilbud som får til mer – selv med mindre ressurser. Å lukke øynene for at også det offentlige nå må øke innovasjons- og omstillingstakten vil kun gi økte utfordringer og en enda brattere bakke å klatre i årene fremover.  Det blir en bratt læring underveis for alle parter, og slik skal der trolig fortsette i tiårene fremover.

Min drømmeplakat på kontoret i Norges mest innovative kommuner er:

  • Jeg vet hva vi er her for å ordne opp i (klare mål og roller)
  • Jeg er hver dag opptatt av å gjøre en stadig bedre jobb (utvikling og effektivitet)
  • Jeg spør stadig om hvordan vi sammen løser utfordringen best mulig (samspill og innovasjon)

(illustrasjon ved zakokor)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: